Boom, boom, boomerang

Af Herman Berg, herman.berg@digi.no, medlem af eJours redaktionsgruppe

• Norsk presse selvdømmer
• Den digitale udfordring
• digi's regler
• Grænserne
• Svensk dom
• Distributør-ansvar
• Distributør dømt

Full ytringsfrihet krever full åpenhet. Men er det nå slik at vi i mediene er åpne for alle ytringer, spesielt når de kommer fra våre egne lesere?

Internett har satt fart i en av de mer tvilsomme og mindre sjarmerende målgruppene blant den lesende befolkning: kverulantene.

I årevis har de ridd rundt i avisenes spalter på jakt etter saker å slå ned på. Nå har de fått et medium der det ikke sitter noen i redaksjonen med lupe som sier ja eller nei på grunn av plassmangel eller andre mer eller mindre gode årsaker.

I dag kan ALLE mennesker -- forutsatt at de kan sette sammen noen skrifttegn og mestrer data -- klapre løs på et tastatur, klikke med en mus og lese sine egne verk på en dataskjerm. Ved å spre dem ut til alle verdenshjørner skulle jo vi journalister være såre fornøyde: endelig har vi oppnådd full ytringsfrihet, på tvers av alle landegrenser.

Å nei, så idealistiske er vi dóg ikke.

Vi står faktisk ganske fjernt fra den franske filosofen Voltaire sitt berømte utsagn: "Jeg forakter dine meninger, men er villige til å dø for din rett til å hevde dem."

Stolthetene i vår profesjon, både som videreformidlere av hendelser og som meningsbærere, forhindrer oss i å være åpne for alle mulige meninger fra utenforstående. En sak er å ha en kritisk holdning til våre kilder; en helt annen sak er det når det kommer kritikk fra dem som vi faktisk skriver for.

Da går vi alle som én i skyttergravene!

Norsk presse selvdømmer

Mediene i Norge er blant de få maktfaktorene i samfunnet som synes det er helt akseptabelt å ha en instans som består av et flertall av kolleger som skal dømme kolleger. I Norge heter den instansen Pressens Faglige Utvalg (PFU) og består av en majoritet av journalister.

Fire journalister og tre representanter for allmennheten tar for seg innkomne klager som ligger på et sted mellom 10 og 15 saker i måneden. De fleste av artiklene er fra papirpressen og ikke så få fra lokalaviser. PFU er opprettet av Norsk Presseforbund og har til formål å overvåke og fremme den etiske og faglige standard i norsk presse (trykt presse, nettpublikasjoner, radio og fjernsyn) etter retningslinjene i den norske Vær Varsom-plakaten.

En lege, en politiker og en kinodirektør fra Oslo representerer allmennheten og skal diskutere presse-etikk og overtramp med redaktører og journalister fra Dagbladet, VG, avisa Nordland og TV2, alle fra tradisjonelle gamle medier.

Den digitale udfordring

Men det er i de digitale mediene den nye standarden for presse-etikk virkelig settes.

Med muligheter for innspill fra leserne 24 timer i døgnet, kan mediene moderere en i utgangspunktet kritisk sak eller balansere den slik at den likevel ikke blir aktuell å melde inn for PFU.

Det er mulig å vinkle den om, endre mindre eller større deler av brødteksten eller lenke inn kritiske bemerkninger som er kommet fra andre, noe som kan både moderere og gjøre artikler ganske annerledes enn de var i utgangspunktet.

Dette er naturligvis et himmerike for både kilder, den vanlige lesere og kverulanter. For journalister som skriver sakene er det desto mer utfordrende.

Hvem har ikke irritert seg over tilbakemeldingene på e-post som poengterer små detaljfeil eller logiske brister i det du har skrevet. Det som irriterer deg mest er at du selv ikke så feilene eller gjorde jobben din godt nok. Men det som kanskje er enda mer irriterende er lesere som ikke har lest hele artikkelen og bastant hevder at du er en idiot.

Dessverre finnes det mange slike tåper på Internett, og de finnes ikke bare i diskusjonsgrupper for spesielt interesserte.

digi's regler

Etter at min forrige arbeidsgiver digi.no åpnet spaltene for kommentarer til artikler, har det strømmet på med usaklige meldinger, som med jevne mellomrom trenger kommentarer eller justeringer.

Til forskjell fra e-post-tilbakemeldinger til redaksjonsmedlemmer, er dette offentlige utsagn som må overvåkes av en redaksjon.

Det er ulike måter å takle dette på, her er noen grunnregler som digi.no benytter:

1. Overvåker alle innlegg ved hjelp av e-post for hvert innlegg. Flere redaksjonsmedlemmer har overvåkningsansvar.
2. Benytter anonyme moderatorer som kan moderere de mest ekstreme innleggene.
3. Involverer redaksjonsmedlemmene kun unntaksvis i debatten, enten på direkte forespørsel fra innsenderne eller der hvor misforståelser og andre fakta må presiseres.
4. Endrer sjelden på selve artiklene. Hvis det gjøres, opplyses det i artikkelteksten i etterkant. Kan også legge inn lenker til verdifulle debattinnlegg som kan bidra til å gjøre artiklene bedre.
5. Fjerner sjelden debattinnlegg. I de tilfellene hvor innlegg sensureres, foreligger det klare brudd på norsk lov. Sensuren kan f. eks. ta for seg sjikanøse og usaklige bemerkninger om navngitte personer.
6. Oppfordrer folk til å skrive innlegg med fullt navn.
7. Titler på debattinnlegg (fem siste) er synlige under artiklene, for å vise at det digi.no skriver debatteres.
8. En egen knapp med oppfordringer til å klage på innlegg som kan virke støtende eller forulempende.

Noe av det viktigste å være klar over når man slipper egne lesere inn på hjemmesidene, er at det bidrar til profilbyggingen, negativt eller positivt. En redaktør er ansvarlig for ALT innhold på sidene, inkluderte blinkende reklame og det andre har bidratt med som ikke er ansatt i avisen din.

Det er hovedprinsippet også i de nye mediene.

Grænserne

Dermed blir det et svært viktig tema i en redaksjon å diskutere prinsipper for hvor langt man er villig til å strekke seg for å beskytte ytringsfriheten.

• I den ene enden av skalaen har man nettaviser som ikke har debattforum i det hele tatt, men som benytter den gamle metoden: å filtrere innlegg som blir sendt inn til avisen. På den måten har man full kontroll på redaksjonell plass, men opererer ikke på mediets premisser og går glipp av en masse gratisinnhold (ofte underholdende) og Internett-trafikken som innleggene genererer.
• I andre enden av skalaen er de publikasjonene som har opprettet et forum for debatt og tilbakemelding som verken redigeres eller overvåkes. I de tilfellene gambler man med sin egen profil og risikerer at folk utenfra kan skade merkevaren, uten at man selv er klar over det (for eksempel ved å skrive noe ulovlig på sidene)
• Midt i mellom har du overvåkningen av debattsidene, hvor du enten kan innføre det slitsomme prinsippet det er å forhåndsgodkjenne alle debattinnlegg før de går ut. Eller følge med og gripe inn i etterkant.

Det viktigste er likevel konsekvensene av å slippe til leserne dine i spaltene. De kan være positive, hvis du følger godt nok med, men kan godt bli negative hvis du er slepphendt og sleivete i avisjobben.

Her er noen av konsekvensene:

• Journalister som får umiddelbar tilbakemelding på det de har skrevet (som oftest kritiske), vil sannsynligvis være mer påpasselige enn andre. Dette kan være en nyttig motvekt til tidspresset og produksjonspresset man finner i dagens Internett-journalistikk.
• Publikasjoner som slipper leserne sine til i spaltene, vil ofte måtte være mer etterrettelige. Mulighetene til å korrigere med en gang er til stede, det kommer an på policyen til hver avis hvor mye tid og krefter man vil bruke på etterrettelighet. (Den mest ekstreme på dette området, må være amerikanske CNet's Corrections; her kan du lese om rettelser av faktiske feil, korrigeringer av meningsinnhold og sitater og informasjon om oppdateringer av innholdet. New York Times har også tatt konsekvensene av sine feiltrinn med Corrections, om enn noe mindre detaljert enn Cnet.)
• Mottakerne av informasjonen, vet vil si leserne, vil føle at de får gjennomslagskraft, og man skaper i en helt annen grad et mediesamfunn hvor de som leser publikasjonen, føler at de kan være med å påvirke innholdet. Det viktige er ikke bare å gjøre jobben sin som journalist selv, men også å følge med på lesernes innspill og korrigere dem. Slik kan samspillet bli fruktbart for flere parter.

CNets strategi på dette området kan være noe publikasjoner kan lære av, enten man befinner seg på Internett eller ikke.

Svensk dom

At det er viktig å følge med, kan vel Aftonbladets redaktør skrive under på. Sveriges største nettavis, Aftonbladet.se, stengte i mars i fjor debattsidene sine etter en dom i Stockholm.

I oktober 2000 ble det lagt ut fire innlegg med nazistisk innhold på debattsidene til Aftonbladet.se i forbindelse med en diskusjon om Midt-Østen.

Aftonbladet hevdet selv det tok lang tid å fjerne disse, til tross for mange forsøk. Årsaken skal ha være tekniske problemer med debattforumet. Likevel har ikke Stockholm Tingsrätt tatt hensyn til dette når de har felt nettstedet og utgiveren Kalle Jungkvist for å ha gått for langt i forholdet ytringsfrihet og rasisme.

I etterkant av dommen presiserte Kalle Jungkvist hvilket tap dette var for hans egen avis:

"Debatten i traditionella medier är i grunden förbehållen ett fåtal. På ledar-, kultur- och debattsidor förs en elitdebatt. På insändarsidorna väljer en redaktör ut några få inlägg som skrivs om och kortas ner. I grunden handlar det om envägskommunikation, tidningen som talar till läsarna - inte om ett brett samtal och meningsutbyte mellan läsare. Nätet har skapat helt nya möjligheter för människor att diskutera, kritisera och driva opinion. Bara på aftonbladet.se har vi dagligen publicerat i snitt 1 500 inlägg, ända upp till 6 000 om debatten varit riktigt het."

Men i motsetning til digi.no mener Aftonbladet.se-sjefen at det ikke hjelper å redigere i etterkant. Det står mellom tre prinsipper:

1. en helt kontrollert debatt
2. en helt åpen debatt der redaksjonen fjerner innlegg i etterkant
3. en forhåndsgodkjent debatt med visse friheter

Jungkvist mener at debattformen der redaksjonen fjerner i etterkant, er utenkelig og ansvarsløs for Aftonbladet fordi det foreligger en stor risiko å publisere ulovlige innlegg.

Den formen som Aftonbladet valgte, innebærer to av tre regler som digi.no ikke benytter:

1. Tydelig angitte debattregler
2. En overgripende forhåndsvurdering, med en grovmasket vurdering
3. En tydelig klagefunksjon hvor innleggene fjernes så fort det er praktisk mulig

Praksisen var likevel ikke god nok for å hindre at ulovlige innlegg ble liggende ute i lang tid i 2000.

Les mer om saken her:
eJour april 2002: "Svenske tilstande" (også om de ulike rettstilstandene i de nordiske landene)
Aftonbladet 7. marts 2002 "Aftonbladet.se stänger Tyck till-sidorna"
digi 8. marts 2002 "Aftonbladet stenger debattsidene etter rasismedom"

Distributør-ansvar

Og det er da vi er ved momentet som kompliserer redaktøransvaret en smule: i motsetning til i tradisjonelle medier, har distributørene blitt dratt inn i kabalen. Kanskje er det teleoperatørenes og Internett-leverandørenes egen feil; en stund skulle alle være publisister og lage sitt eget innhold.

Men uansett foregår det i Norge en stor diskusjon om hvor stort ansvar nettleverandøren skal ha for innholdet.

En ny norsk lov er på trappene som pålegger Internett-operatørene (her omtalt som nettverter) å vurdere innholdet som de oppbevarer og distribuerer for kundene. Mange sentrale, norske næringslivsaktører har reagert på at nettverter blir pålagt å avgjøre lovlighetsspørsmål, med eventuelle konsekvenser for tredjeparter.

Ikke minst kan nettvertene komme under et sterkt krysspress mellom den som påstår at innhold er ulovlig og en innholdsleverandør (les:kunde) som kan kreve erstatning dersom innhold ikke publiseres.

Den norske e-handelsorganisasjonen eforum har fått med seg arbeidsgiverorganisasjonen Abelia, Telenor og Mediebyråenes Landsforening (MBL, representerer alle de norske papiravisene) på en betenkning i forbindelse med den nye e-handelsloven. Les om eforums høringssvar.

Abelia, som representerer den store norske arbeidsgiverorganisasjonen NHO, har disse betenkningene til forslaget til ny lov fra den norske regjeringen:

"Abelia mener et så vidtgående ansvar for nettverter vil være svært uheldig fordi det vil:

• Svekke rettssikkerheten ved at det vil være nettverten og ikke en domstol eller et annet offentlig organ som må vurdere innholdets lovlighet. Verken nettverter eller andre private rettssubjekter bør pålegges å avgjøre lovlighetsspørsmål, med eventuelle konsekvenser for tredjeparter.
• Svekke redaktøransvaret ved at en redaksjon ikke vil stå fritt til å bestemme hva den skal publisere på nettet og ta ansvar for, men må dele ansvaret med en distributør.
• Svekke ytringsfriheten ved at nettverter vil være under et sterkt press for å fjerne ethvert innhold som påståes utgjøre et rettsbrudd etter Åndsverkloven for å unngå erstatningsansvar. "

Distributør dømt

Norske Telenor har allerede fått en smule panikk etter en dom mot konkurrenten Tele2 i fjor sommer:

Oslo tingrett idømte Tele2 en bot på en halv million kroner fordi selskapet distribuerte ulovlig porno gjennom sin news-server. Telenor reagerte sporenstreks ved å stenge alle sine news-grupper som inneholder bilder.

"En overreaksjon" mente påtalemyndigheten i det norske data- og næringlivspolitiet Økokrim. "Dommen vil kunne skape presedens, der eneste reelle alternativ er å stoppe dette tilbudet til brukerne", sa Telenor rett etter dommen.

Uansett, dette er et klart eksempel på at man må ta sine forholdsregler før man slipper idiotene og kverulantene løs i egne spalter. Er man arrogant, kan det fort komme tilbake som en boomerang i egen redaksjon.

Om debattantene er verdt å forsvare? Vel, det er opp til deg selv å avgjøre. Det er i hvert fall dem du lever av.

Bemærk:
Vi prøver at linke præcist. Men konsekvensen kan af og til være, at brugerne møder et dødt link, fordi stoffet siden er blevet flyttet til en ny plads på netstedet. Så må I prøve at lede lidt på stedet.