|
Terrorangrebet i USA har mindet os om, hvor vigtig kommunikation
og information er for mennesker i en krisesituation. Tiden er
inde til at oprette et globalt krisecenter. På internet.
Det mener nyhedschefen på norske Digi.
Af Herman Berg, herman@digitoday.no,
der er nyhedsredaktør på den norske nettjeneste digi.no
11. september 2001. Det uvirkelige ble virkelig. En ond og
nådeløs terroraksjon vekket den vestlige verden opp
av Tornerose-søvnen.
Plutselig ble selvmordsaksjoner, som vi kun trodde skjedde
langt unna (spesielt i Midt-Østen), en del av vår
hverdag. Plutselig gikk det opp for oss, at uttrykket globalisering
ikke kun gjelder økonomi og kommunikasjon, men også
politikk og religion.
Menneskenes instinktive reaksjon i en slik situasjon er å
beskytte seg selv og alt, hva de har kjært. Mens massakrer
og terroraksjoner er en del av den deprimerende hverdagen i fattige
strøk, har vi i Vesten som regel blitt spart for de verste
overgrepene etter Andre Verdenskrig.
Censur og selvcensur?
Den 11. september har snudd opp-ned på disse forestillingene.
Nå skal vi, og da spesielt USA, bruke alt av de enorme ressursene,
Vesten har til disposisjon, for å beskytte sitt eget territorium.
Terroristene skal straffes, og grensene skal kontrolleres.
Blant beskyttelsemetodene, som benyttes, er elektronisk overvåkning
allerede en sentral del av strategien. For å oppnå
målet om å verne enkeltpersoner er man villig til
å ofre personvernet.
I tillegg kan en menneskerett som ytringsfrihet, et av de viktigste
argumentene for demokratiets overlegenhet, komme under skikkelig
press.
Når den overveldende del av befolkningen er overbevist
om, at verdensbildet kun har ett uttrykk, skal det mot til for
å uttrykke en mening på tvers av dette. Når
noen vestlige innbyggere ymter frampå, at USA kanskje ikke
bare er uskyldige ofre, skal du være sterk for å stå
imot kritikken fra dine medborgere.
Når du samtidig vet, at myndighetene muligens registrerer
dine ytringer, kan det hende, du holder dem for deg selv i stedet.
I hvert fall i teorien. Jeg både håper og tror,
at det i praksis kan bli annerledes.
Grunnen er Internett.
Nettets betydning
I kjølvannet av terroraksjonen fikk vi et lysende eksempel
på, hvor viktig det er å ha et personlig informasjons-
og kommunikasjonverktøy for hånden.
I gamle dager, det vil si for 25 år siden da jeg var
gutt, fikk vi beskjed om å lytte på radio i tilfelle
flysirener og andre illevarslende tegn. Under Gulfkrigen for ti
år siden slo folk på TV-en for å følge
med på CNN. I dag fyrer de opp sin personlige datamaskin.
Vel, TV-kanalen CNN har stadig sin appell i form av nyhetsdekning
døgnet rundt av begivenheten, noe de har holdt på
med konstant siden aksjonen for nærmere tre uker siden.
Det er selvsagt mulig å zappe fra en TV-kanal til en
annen for ulikt innhold, men det var på nettet, folk kunne
finne en overflod av informasjon fra all verdens nyhetskanaler
verden over, med diverse vinklinger.
Her kunne man sjekke og dobbeltsjekke informasjon, samtidig
som man kunne gjøre en annen særdeles viktig operasjon
i en krisesituasjon: kommunisere.
Personlig hadde jeg et meget sterkt behov for å kommunisere
den 11. september: Broren min befant seg på Manhattan på
ferie akkurat den dagen, og jeg visste ikke annet enn, at han
bodde på et hotell, som var et stykke fra World Trade Center.
Den eneste muligheten jeg hadde for å nå ham, var
via hotelltelefonen. For alle, som forsøkte å ringe
transatlantiske samtaler de dagene, vet, at de var håpløst.
Alt av telenett var fullstendig blokkert.
Men ikke internettet.
Vel, I rettferdighetenes navn var det særdeles vanskelig
å komme inn på de store nasjonale og internasjonale
nyhetstjenestene, som opplevde enorme trafikkøkninger,
men flere var likevel smarte nok til å fjerne alt overflødig
materiale på siten sin og kjøre videre i nedstrippede
versjoner.
Men det viktigste var, at folk fikk kommunisert, at de var
i live. E-post ble sendt mellom familie, venner og kolleger, som
bekreftet dette. Websider ble satt opp for anledningen, som både
hadde lister over de, som var reddet og kunne svare på forespørsler.
Annonseplass og bedriftenes egne nettsteder ble benyttet for å
kommunisere, at de fleste ansatte fortsatt var i god behold.
Tenk om alt dette kunne vært kommunisert via kun én
webadresse. For eksempel Crises.com. Eller Crises.org.
Crises.com
Hva om FN hadde puttet på beina en global kriseinformasjonstjeneste,
hvor alle kunne holde seg oppdatert om den relle situasjonen i
de områdene, som var rammet av kriser.
Forutsatt at man får løst problemene med trafikkkapasiteten
på en slik tjeneste, ville det være et fantastisk
samlingspunkt for hele verdens befolkning. FN må da sette
sammen en diger redaksjon, som må sile og filtrere ut informasjon
fra all verdens organisasjoner og myndigheter verden over i forbindelse
med kriser.
Du vil kunne få svar på spørsmål,
du måtte ha, du vil kunne få oversikter over døde,
skadede og overlevende, du vil kunne diskutere på diskusjonsgrupper
med andre likesinnede, du vil kunne få full oppdatering
24 timer i døgnet med siste, offisielle nytt, som FN har
greid å skaffe til veie.
Utfordringene vil naturligvis stå i kø:
- Hvordan skal man prioritere hvilke kriser, som er viktigst?
- Hvordan skal man kunne verifisere informasjone og sile ut
det, som er propaganda og rykter fra det, som er sant?
- Hvem skal ha det endelige redaksjonelle ansvaret?
Utfordringene er ikke større enn det, en vanlig redaksjon
må løse i den uendelige informasjonsstrømmen,
journalister opplever hver dag.
Det innebærer, at problemene kan løses.
Jeg tror, at et slikt internasjonalt løft kan bringe
kulturer og folk nærmere hverandre, slik terrorkrisen i
USA, paradoksalt nok, kan se ut til å samle flere nasjoner,
som kan beskytte dem mot en felles fiende.
I slike krisesituasjoner vil vi alle være med på
å viske ut grensene, som truer med å gjøre
oss mer og mer isolerte i en utrygg verden.
|